Det var en gang et lite knøtt som bodde 
i skogen, helt alene med seg selv.
Han var nok langt mer ensom enn han trodde.
Han tente alle lys når det ble kveld,
og tullet seg i dyner og i pledd
og jamret seg fordi han var så redd.
Der ute gikk hemulene med store, tunge trinn;
langt borte hylte hufsa høyt i natt og måneskinn,
og dørene ble stengt, og lamper brant i nattens dyp
hos skremte kryp som søkte trøst hos andre skremte kryp.
Men hvem skal trøste knøttet ved å si ham at især
om natten blir det nifse meget verre enn det er.
(Jansson, T.: ”Hvem skal trøste knøttet nå?”)
Alle har en eller annen gang i livet vært redd. Redd for ting som kan skje, eller ting som kan skje. Noen er redde for ulike typer dyr, mens andre kan være redde for små rom. Frykt er kanskje den mest grunnleggende av alle følelser, og den som har hatt størst overlevelsesverdi. Det er altså helt naturlig å være redd. Den akutte frykten viser seg i atferden, vi prøver å unngå det som fremkaller frykten. Frykten er også tydelig koblet til fysologiske reaksjoner: Du svetter, hendene skjelver, ansiktsfargen forsvinner, halsen snøres sammen og hjerte banker så du tror det skal briste. Dy fysiologiske reaksjonenen har en felles hensikt, de skal gjøre det lettere for deg å unngå eller overvinne faren.
Hva er frykt?
En enkel definisjon kan være at det dreier seg om en sterk negativ følelse som dukker opp fordi noen eller noe oppleves som truende. Angst kan beskrives på ulike måter. Den kan oppleves som frykt eller som spenning og trykk, avhengig av om man vektlegger et psykisk eller et kropslig aspekt. En lav grad av angst kalles engstelse, bekymring eller uro, mens en høy grad oppleves som skrekk eller panikk. Det ser altså ut som om den avgjørende forskjellen mellom frykt og angst har å gjøre med om det som fremkaller følelsen, kommer utenfra eller innenfra. (Broberg m. fl. 2006).
Ulike typer frykt og angst
Barn har gjerne andre redsler enn det voksne har. I småbarnsalderen er mange barn redde for mørket, innbruddstyver og fantasifigurer, som gjerne gjemmer seg under sengen og først kommer frem når mor eller far har slukket lyset og gått ut av rommet. De siste førskoleårene avtar vanligvis denne frykten, og barn viser i stedet større frykt for ulike typer dyr, naturkatastrofer og fysiske skader. Når barnet befinner seg i sosiale grupper utenfor familien med sterkere prestasjonskrav, oppstår ulike sosiale frykter, for eksempel frykten for ikke å prestere godt nok, og frykten for at de selv eller foreldrene skal ”dumme seg ut” (Broberg m. fl. 2006).
Jeg tror det er viktig å tenke på dette i skolesammenheng. Det er ikke sikkert at det er nødvendig at alle elevene skal lese høyt. For noen elever kan dette være veldig traumatisk. De kan ha stor redsel for å si eller gjøre noe feil. En pleier som oftest å ta hensyn til slik i en klasse, men av og til kommer det inn vikarer som ikke har fått den informasjonen. De ”pusher” gjerne litt ekstra i eleven, slik at den til slutt må lese. Noen går faktisk så langt som å kjefte dersom eleven ikke gjør som vikaren vil. Dette kan ødelegge videre utvikling for eleven, og det kan videre føre til at eleven utvikler angst mot skolen. I slike tilfeller er det viktig med god kommunikasjon mellom læreren og den som skal være vikar. Kanskje det kan være en ide for læreren at eleven begynner å lese i mindre grupper, slik at han/hun kan overvinne frykten steg for steg. På denne måten sliper det å bli så voldsomt for den eleven det gjelder, samtidig som man slipper en uønsket "smitteeffekt" på andre elever. Noen vil i et slikt tilfelle utnytte seg av det faktum at noen slipper å lese høgt, og kreve at det samme skal gjelde for dem. Det er også viktig å ha en åpen samtale i klassen, slik at en "ufarliggjør" situasjonen noe. Inge
n får le av de som leser feil osv.
Min Maske
Min maske er en pålitelig venn
Jeg kan bruke den om og om igjen
Min maske tar jeg på om morgenen i speilet
Min maske og jeg kan ikke feile
Min maske ler når jeg inne i meg gråter
Min maske skjuler mine mange gåter
Min maske smiler selv når jeg er lei
Min maske viser ikke hele meg
Men ser jeg nøye kan jeg til min skrekk
I masken min se en liten sprekk
Den er ikke stor, og den syns ikke veldig
men for skjøre meg er det ikke heldig
Hva hvis den sprekker og jeg mister mitt skjold
Blir jeg hysterisk og mister kontroll?
Nå trer jeg forsiktig for ikke å miste
Mitt eneste holdepunkt, det kan ikke briste
Min forestilling kan ikke alt være over
Den varer kun om dagen, men ei når jeg sover
Jeg vil ikke vise hvem jeg egentlig er
Jeg føler meg naken, som uten klær
Min maske og jeg går hånd i hånd
Jeg har hatt den så lenge, vi har knyttet et bånd
Hva er egentlig angst?
Når frykt videreutvikler seg til et uttrykk for en psykisk lidelse, kalles det angst. Hvis vi går ut fra at det er normalt å bli redd i visse situasjoner, kan vi se fobier og angstforstyrrelser som reaksjoner som ikke samsvarer med alvoret i den stimuleringen som utløste reaksjonen. Dette kan en sammenligne med den lille søte skogmusen som har forvillet seg inn i kjøkkenet, og som skaper panikktilstander for den som lider av angst for mus. Angst kan også beskrives som uløst frykt. Angsten kan være realsitisk - hvis situasjonen er virkelig truende, men det ikke er mulig verken å kjempe eller å flykte - eller urealistisk/nevrotisk - hvis du ikke vet hva du er redd for, eller hvis det du er redd for egentlig ikke er farlig. I begge de siste tilfellene er det vanlig å si at du uroer deg unødig, noe som ikke stemmer nøyaktig med din egen følelse. (Broberg m. fl. 2006).
Fryktens biologiske grunnlag
Den menneskelige bevisstheten er en langsom prosess som involverer flere sentre i hjernen og krever at en mengde nevroner og aynapser samarbeider. Joseph Le Doux (1996) har vist at det finnes en snarvei i hjernen som består av en direktekobling mellom nevroner som tar i mot informasjon fra sanseorganene, og amygdala, som er den delen av hjernen som gjør den første vurderingen av om det foreligger fare. Hvis amygdala aktiveres av signalet, svarer hjernen med å forberede kroppen, fysiologisk og oppmerksomhetsmessig, på den opplevde trusselen. Samtidig arbeider det opprinnelige signalet seg videre og når sentre i hjernen som gjør oss bevisste på faren. Først da får vi mulighet til å vurdere situasjonen kritisk og slå av beredskapen hvis det viser seg å være falsk alarm. (Broberg m. fl. 2006).
Angst
Angsten tok kvelertak på meg
De andre skrek, jeg var helt stille
Fikk ikke fram ett ord
Hjertet banket, magen vrengte seg
Og jeg, jeg... Jeg klarer ikke å sette ord på det..
Hva er vi redde for?
Hva er det hjernens faredetektorsystem i amygdala reagerer på? Analyser av alle tenkelige former for frykt som mennesker har rapportert om, viser at over nitti prosent tilhører én av fire grupper, som altså er særlig gode til å aktivere fryktsystemet:
- interpersonelle trusler, for eksempel ydmykelse og tap av sosial rang
- trusler mot den fysiske helsen, for eksempel synet av blod eller injeksjonssprøyter
- Visse dyr, som krypdyr og edderkopper
- åpne plasser og lukkede rom, som store plasser og trange kinosaler eller heiser
(Broberg m. fl. 2006).
Utvikling av angstforstyrrelser hos barn følger stort sett utviklingen av normale former for frykt, bare med noen års forsinkelse. Den frykten som er ”normal” i en viss alder, blir til en forstyrrelse hvis den blir værende igjen i uforandret, eller til og med forverret, tilstand når jevnaldrende har vokst den av seg. Dette gjelde særlig separasjonsangst og ulike fobier. Man regner med at 5-10 % av alle barn oppfyller diagnosekriteriene for én eller flere angstforstyrrelser, noe som gjør gruppen til en av de vanligste psykiske forstyrrelsene blant barn (Bernstein og Borchardt 1991).
Men det finnes også mange andre opplevelser og erfaringer som barn utvikler angst mot. Dersom et barn har opplevd noe traumatisk, som for eksempel et bombeangrep, kan barnet reagere på å høre lyden av fly. Dersom en har vært utsatt for en tsunami, kan en reagere på lyden av bølger eller synet av havet. Andre barn lever i stadig frykt over lang tid, og av og til hele barndommen. Dette er i svært mange tilfeller der barnet med god grunn frykter at noe vondt kommer til å skje i ens egen familie. For å vite om det kan være grunn til angst hos et barn er det viktig med god kontakt med hjemmet, men også en åpen samtale med eleven. (Broberg m. fl. 2006).
De vanligste formene for urealistisk frykt hos barn er uten tvil separasjonsangst og spesifikke forbier. Disse utfylles i perioden 8-12 år av sosial fobi og i mer begrenset grad av generaliserte angstforstyrrelser. (Broberg m. fl. 2006). Jeg vil videre fortelle litt om hva som er spesiellt med separasjonsangst.
Separasjonsangst
Som termen tilsier, viser separasjonsangst seg i form av en sterk angst for å skilles fra foreldrene i ulike hverdagslige situasjoner, noe som fører til at barnets sosiale liv blir stadig mer innskrenket. Det vanligste eksemplet på separasjonsangst er det som kalles skolefobi eller skolevegring. Det innebærer at barnet føler frykt både for å gå på skolen og å forlate hjemmet og skilles fra én eller begge foreldrene. Frykten som barnet har ledsages ofte av ulike somatiske symptomer som tolkes som sykdom, og som i neste omgang fører til at barnet får bli hjemme. Når disse symptomene så blir utredet, og undersøkelsene ikke kan fastslå noen fysisk sykdom, medfører det gjerne skuffelse og mistro fra familiens side, der både barn og foreldre kan oppleve at de ikke blir trodd (Broberg m. fl. 2006).
Angst 2
Jeg går gjennom gangen på skolen
klarer ikke å roe ned pusten
Ser rundt på alle de andre
ser de at jeg ikke klarer puste
Hjertet løper fort av sted
klarer ikke helt å henge med
Håper at ingen prater til meg
må forte meg å gå min vei
Føler meg dum der jeg går
kroppen føles som et åpent sår
Kjenner ingen av de andre
bare en haug med fremmede
Men jeg kommer meg ut av skolen
forter meg å ta bussen hjem
Låser døren i en fei
ingen kommer likevel til meg
Jeg har i dette stykket valgt å skrive om redde barn. Føler at jeg har lært en del om hva som skjer hos de som lider av angst og forbier. Det er ikke enkelt å vite hva man som lærer skal gjøre dersom man får et barn som lider av angst i klassen. Jeg tror det er viktig at vi viser trygghet til barnet. At vi er der, og at det er trygt. Det er vikgit at vi som framtidige lærere er observante på barns sinnsstemning, og om barnet har det problematisk i hverdagen. Dersom det er slik at en elev er hardt rammet av dette med angst, kan det være et alternativ å gå gjennom angst- og fobi trening med barnet. Dette trenger ikke nødvendigvis være veldig tidkrevende. For noen barn er det nok med en 3 timers økt. Disse angst- og fobi treningene skal utføres av en profesjonell.
”heller en unødvendig reaksjon for mye, enn en nødvendig reaksjon for lite”
Det er skrevet mange bøker om dette med barn som lider av angst, og det er et stort tema. Jeg har valgt ut litt forskjellig informasjon som jeg syntes er relevant til skolehverdagen. Jeg kunne selvfølgelig ha skrevet mye mer, men da hadde nok inlegget blitt alt for langt. Dersom du er interessert i mer informasjon kan jeg nevne boken ”klinisk barnepsykologi – utvikling på avveier. I denne boken står det mye mer utfyllende informasjon.
Litteraturliste
Klinisk barnepsykologi, utvikling på avveier – Anders Broberg, Kjerstin Almqvist, Tomas Tjus 2006
Masken - http://www.vgb.no/keyw.php?blog=24356&keyword=dikt
Angst - http://www.dikt.no/index.php?page=vis_tekst&TekstID=245116
Angst 2 - http://www.dikt.no/index.php?page=vis_tekst&TekstID=239896
Bernstein, G.A. & Borchardt, C.M. (1991) Anxiety disorders og childhood and adolescence: A critical review. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 30, 519-532
