”Du skal ikke tåle så inderlig vel,
den urett som ikke rammer deg selv”
(A. Øverland 1937)
Dette innlegget handler om barn som har vært utsatt for noe svært negativt, som for eksempel vold, alvorlig fare, fysiske overgrep eller annen omsorgssvikt. Det vil si hendelser som har forstyrret utviklingen deres og videre ført til at deres mentale tilstand ikke er så bra. (Broberg m. fl. 2006).
Det er nødvendig å understreke hvor viktig barnets samspill med omgivelsene er. Og hvordan omgivelsene medvirker til barnets utvikling ved å by på både risikofaktorer og helsefremmende faktorer. Noen ganger er imidlertid omstendighetene rundt barnet så negative at det tross alt må ses som hovedgrunnen til at barnets utvikling forstyrres. Barnets reaksjon kan være avhengig av disposisjon, utviklingsalder og hvilken støtte du får, men forklares først og fremst av hva som har rammet barnet. En kan ikke komme bort fra at faktiske missforhold og ulike former for traumatisk stress forårsaker en relativt stor del av de lidelsene vi finner blant barn i ulike aldre (Hall og Lynch, 1998).
Når vi snaker om ”barn som har det vondt”, mener vi barn som står i fare for å u
tvikle seg i gal retning pga svikt i foreldrenes (eller andre omsorgspersoners) omsorgsevne. Når vi i stedet snakker om ”skremte barn” eller ”psykisk traumatiserte barn”, mener vi for det meste barn som er blitt skadet i utviklingen pga situasjoner utenfor familien, for eksempel krig og volds- kriminalitet uttøvd av utenforstående, ulykker og katastrofer. I dag bruker vi ofte begrepet posttraumatisk stress (stressreaksjoner som følger for at man har vært utsatt for vold eller fare). (Broberg m. fl. 2006).
Jeg vil i dette innlegget ta utgangspunkt i barn som er utsatt for omsorgssvikt, reaksjoner hos barn som har vært utsatt for vold eller fare i andre situasjoner. Det er i og for seg store forskjeller på disse gruppene, men det er også flere likheter mellom dem. Dette er grunnen til at jeg vil slå dem sammen i dette innlegget.
Ikke alle barn som er utsatt for skremmende og smertefulle erfaringer, blir psykisk traumatiserte eller får en avvikende psykisk utvikling. Noen ganger, for eksempel i rapportering i media, ser vi at man går ut fra at et barn som har vært med på noe ekstremt krenkende eller voldelig, må være traumatisert. Men vi må ikke glømme forskjellen mellom den ytre hendelsen og den individuelle reaksjonen. Det finnes barn som takket være gode individuelle resurser og god støtte, kan takle smertefulle og vanskelige opplevelser uten å få varige mén i sin psykiske utvikling. Derfor er det ingen direkte forbindelse mellom det å ha vært utsatt for skremmende opplevelser eller å ha hatt det vondt i familien som barn, og senere psykiske forstyrrelser forårsaket av dette. Men faren for at barns psykiske helse og utvikling påvirkes negativt, øker jo mer alvorlige og jo mer omfattende negativ opplevelser barnet har vært utsatt for (Pynoos, Steinberg og Wraith 1995).
Enkeltstående eller gjentatte skremmende hendelser
Selve hendelsen, de vil si hva et barn har vert utsatt for, har mye å si for hvordan barnet vil bli påvirket. Er det snakk om en enkelt hendelse, eller dreier det seg om gjentatte hendelser? I følge Lenore Terr er effektene på barnets psykiske helse og utvikling temmelig ulike. Dette må vi se ut fra om hendelsene er enkeltstående eller gjentatte. En enkeltstående traumatisk hendelse(for eksempel en tsunami, en brann eller et jordskjelv) gir det symptombildet som stemmer best over ens med diagnosen posttraumatisk stressyndrom. Om det i stede er slik at barnet utsettes for flere potensielt traumatiske hendelser, kanskje fordi det vokser opp i en krigssituasjon eller lignende, virker det som om symptombildene blir annerledes. (Broberg m. fl. 2006).
Reaksjoner hos skremte barn
For at vi skal kunne snakke om psykisk traumatisering, må det ha skjedd noe (vold eller annen fare) som har medført at barnet har blitt utsatt for en overveldende redsel. I akutte situasjoner viser ofte både barn og voksne intens frykt, redsel og hjelpeløshet. Uttrykket ”å være vettskremt” eller ”skremt fra vettet” beskriver egentlig reaksjonen svært konkret. Den akutte reaksjonen erstattes etter hvert av posttraumatisk stress, der barnet ufrivillig blir påminnet om traumet om og om igjen. De gjentatte symptomene(påtrengende hukommelsesbilder, flash backs, mareritt, gjentakende lek med mer.) er et uttrykk for at opplevelsen er kognitivt og emosjonelt aktivert, tiltross for at det nå er over. Dette kan igjen føre til at barnet lett blir irritert, rastløs, får konsentrasjonsvansker og problemer med å slappe av eller sovne. Dersom det i stedet er unnvikende symptomer som dominerer, vil barnet fremfor alt unngå kontakt med venner, bli likegyldig, svak, nedstemt og miste lysten til å nytte ting han eller hun pleide å like før.
Symptomer hos skremte barn i alderen 7-12 år.For skolebarn merkes virkningene av det psykiske traumet fremfor alt på skolen og i relasjon til vennene. Konsentrasjonsvansker og hukommelsesforstyrrelser er vanlige. Det kan hende at barnet ikke har venner, eller at vennerelasjonene er preget av vold, enten ved at barnet mobbes av andre eller selv deltar i mobbing. I skolesammenheng kan dette ofte forveksles med ulike kjente diagnoser som for eksempel ADHD og fighter-relasjonen.
Traumatiserte barn søker seg ofte til TV-en, og vil gjerne sitte og se i timevis. Foreldrene er mange ganger urolige over denne adferden, men vet ikke om de skal avbryte, fordi barnet virker roligere når det ser på TV enn ellers. For et traumatisert barn kan TV-titting fungere som et ”bedøvelsesmiddel”. De ulike synsinntrykkene holder de skremmende hukommelsesbildene borte og senker barnets angstnivå midlertidig. Traumatiserte voksne søker seg ofte til andre bedøvelsesmidler(for eksempel alkohol eller beroligende preparater), men for barn er ikke disse alternativene tilgjengelige. TV-tittingen kan da bli et tilfluktssted. Det er imidlertid klare farer forbundet med dette. Dels blir barnet mer isolert fordi behovet for å søke påvirkning fra andre reduseres, dels kan barnet bli følelsemessig avstumpet viss det ser på mye vold.
De traumatiserte skolebarna ber også ofte om å få gå til skolens helsesøster, eller å få gå hjem, med vondt i magen eller hode. Dette trolig for å få hvile en stund og gjerne bli tatt litt hånd om. (Broberg m. fl. 2006).
Reaksjoner hos barn som har det vondt
Begrepet barn som har det vondt omfatter ulike former for omsorgssvikt, først og fremst omsorgssvikt og overgrep. Overgrepene kan være fysiske(mishandling), seksuelle eller psykologiske (Killèn 1999). Vi vet at det er stor overlapping mellom de ulike formene for omsorgssvikt, og at barn som har det vondt, ofte har det vondt på flere måter. Det finnes barn som unngår kontakt og har vanskelig for i det hele tatt å knytte seg til andre, mens andre, de såkalte distanseløse barna, tvert imot søker kontakt med hvem som helst og temmelig kritikkløst klynger seg til voksne. (Broberg m. fl. 2006).
Det finnes to varianter av reaktiv kontaktforstyrrelse: uhemmet og hemmet. Den uhemmede typen er den vi oftest forbinder med barn som tidlig trenger pleie på instutisjon. Barna er det vi gjerne kaller distanseløse i kontakten. De behandler fremmede mennesker som nære bekjente og setter seg for eksempel på fanget til fremmede uten betenkeligheter. Den hemmede undergruppen er de barna som man tidligere ofte mente var redde for å få pryl. Det er barn som er så vandt med å bli utsatt for hugg og slag at de er ekstremt vaktsomme i møtet med mennesker og kan reagere heftig på for eksempel uventede kroppsbevegelser fra en voksen. (Broberg m. fl. 2006).
Skyld- og skamfølelser
Når noen har vært utsatt for vold eller overgrep, er skam- og skyldfølelser nesten alltid med blant reaksjonene på det som har skjedd. Det gjelder både for barn og voksne. Skyldfølelser kan være realistiske; de kan dreie seg om noe man selv har gjort eller ikke har gjort som har bidratt til eller forverret den traumatiske hendelsen. Men det trenger ikke å være noen realistisk bakgrunn for at man skal føle skyld. Alle slags ofre føle skyld. Terapeuter som arbeider med barn som har vert utsatt for alvorlige traumer, beskriver en rekke eksempler på hvordan barn legger skyld på seg selv:
Gjerningsmennene, derimot, legger ofte skylden på ofrene i stede for å føle skyld elle skam selv. De fleste gjerningsmenn beskriver seg som ofre for situasjonen. Menn som har misshandlet konene sine, har ”blitt provosert”, menn som har forgrepet seg seksuelt på barn, har” blitt forført”, og soldater som har deltatt i massakrer på sivile, har ”fått ordrer som de har vert tvunget til å følge”. (Broberg m. fl. 2006).
Når gjerningsmennene ikke tar eller stilles til ansvar for sine handlinger, forsterkes skyld- og skamfølelsene hos ofrene. Voksne prøver vanligvis å forsikre barna om at de er uten skyld, men barna fortseter ofte å beskylde seg selv likevel. Det er viktig å gi barn støtte til å bearbeide skyldføleleser i stede for å oppfordre dem til ikke å ha noen. Viss bar får støtte til å reflektere over hva de kunne ha gjort, og hva de ikke hadde mulighet til å gjøre, blir det lettere for dem å få en realistisk oppfatning av hva som skjedde, og å håndtere følelser i fremtiden. (Herman 1998).
Det er ikke enkelt å arbeide med skremte barn. Det er viktig å vite årsaken til at barnet er skremt. Dette kan en prøve å få til gjennom en pedagogisk samtale med elven. For noen elever kan det være enklere og tegne følelsene sine. Når det gjelder barn som har det vondt er det ofte vanskelig å vite hva man skal si eller gjøre. Foreldre er ofte urolige for at barna skal ta skade av å snakke om vanskelige opplevelser. I de fleste tilfeller er det lurt å ta barnet på alvor å fortelle sannheten. En trenger ikke nødvendigvis å fortelle de mest grufulle detaljer, men plukke ut det som en tror barnet kan takle. De fleste barn tåler mye mer enn man tror. I de fleste tilfeller må en tenke nøye gjennom hvordan en formulere seg. Dersom en person i nær familie går bort er det ikke alltid lurt å bruke formuleringer som er knyttet til de daglige språk, for eksempel: ”morfar sovnet stille inn”. (Broberg m. fl. 2006).
Det er og viktig å forklare for barn hva som skjer ved for eksempel naturkatastrofer. Dersom et barn har vert utsatt for for eksempel en tsunami eller et jordskjelv, er det viktig å få fram at dette skjer veldig sjeldent. Samtidig kan de være lurt å gå gjennom hva en skal gjøre dersom slike situasjoner oppstår en gang til. Det er som sagt viktig å være ærlig og framheve sjeldenheten, samtidig som at barnet bør føle en viss kontroll dersom noe lignende skulle skje ved en senere anledning. (Broberg m. fl. 2006).
SKYLD
Hun ligger så stille og venter,
men vet aldri når det kan skje.
Hun lytter til velkjente lyder,
til noe hun ikke vil se.
Det er denne nattlige røver,
som sniker seg til hennes rom.
Har hender som leter i mørket,
hun prøver å gjøre seg tom.
Der ligger hun som i en transe.
Han tenker hun sover så søtt,
og forsyner seg av hennes varme,
helst ville hun ikke vært født.
Hun fjerner seg fra det å føle,
han må ikke forstyrres i sitt.
Hun kjenner at kroppen forsvinner,
om dagen den føles som skitt.
Bak sin tause og stive fasade,
er det skammen hun skjuler hos seg.
Mens han med de skamløse hender,
kan leve i den tro han er grei.
Litteraturliste
Du må ikke sove – utdrag av dikt - A. Øverland 1937
Klinisk barnepsykologi, utvikling på avveier – Anders Broberg, Kjerstin Almqvist, Tomas Tjus 2006
Hall, D. & Lynch, M. (1998) Violence begins at home. Domestic strife has lifelong effect on children. (Editorial ). British medical journal 316: 1551.
Pynoos, R., Stenberg, A. & Wraith, R. 1995. A developmental model of childhood traumatic stress. I D. Cicchetti & D. Cohen ( red., developmental psychopathology, vol. 2: Risk, disorder and adaption. New York: John Wiley & Sons
Killèn,K.(1999). Svikna barn. om bristande omsorg och vårt ansvar fôr de utsatta barnen.(2.utg.i svensk oversettelse). Stockholm: wahlstrôm & Widstrand.
Herman,J.L.(1998). Trauma och tillfrisknande. Môlndal: psykoterapihuset.
