Dette innlegget handler om barn som har vært utsatt for noe svært negativt, som for eksempel vold, alvorlig fare, fysiske overgrep eller annen omsorgssvikt. Det vil si hendelser som har forstyrret utviklingen deres og videre ført til at deres mentale tilstand ikke er så bra. (Broberg m. fl. 2006).
Det er nødvendig å understreke hvor viktig barnets samspill med omgivelsene er. Og hvordan omgivelsene medvirker til barnets utvikling ved å by på både risikofaktorer og helsefremmende faktorer. Noen ganger er imidlertid omstendighetene rundt barnet så negative at det tross alt må ses som hovedgrunnen til at barnets utvikling forstyrres. Barnets reaksjon kan være avhengig av disposisjon, utviklingsalder og hvilken støtte du får, men forklares først og fremst av hva som har rammet barnet. En kan ikke komme bort fra at faktiske missforhold og ulike former for traumatisk stress forårsaker en relativt stor del av de lidelsene vi finner blant barn i ulike aldre (Hall og Lynch, 1998).
Enkeltstående eller gjentatte skremmende hendelser
For at vi skal kunne snakke om psykisk traumatisering, må det ha skjedd noe (vold eller annen fare) som har medført at barnet har blitt utsatt for en overveldende redsel. I akutte situasjoner viser ofte både barn og voksne intens frykt, redsel og hjelpeløshet. Uttrykket ”å være vettskremt” eller ”skremt fra vettet” beskriver egentlig reaksjonen svært konkret. Den akutte reaksjonen erstattes etter hvert av posttraumatisk stress, der barnet ufrivillig blir påminnet om traumet om og om igjen. De gjentatte symptomene(påtrengende hukommelsesbilder, flash backs, mareritt, gjentakende lek med mer.) er et uttrykk for at opplevelsen er kognitivt og emosjonelt aktivert, tiltross for at det nå er over. Dette kan igjen føre til at barnet lett blir irritert, rastløs, får konsentrasjonsvansker og problemer med å slappe av eller sovne. Dersom det i stedet er unnvikende symptomer som dominerer, vil barnet fremfor alt unngå kontakt med venner, bli likegyldig, svak, nedstemt og miste lysten til å nytte ting han eller hun pleide å like før.
Symptomer hos skremte barn i alderen 7-12 år.
Traumatiserte barn søker seg ofte til TV-en, og vil gjerne sitte og se i timevis. Foreldrene er mange ganger urolige over denne adferden, men vet ikke om de skal avbryte, fordi barnet virker roligere når det ser på TV enn ellers. For et traumatisert barn kan TV-titting fungere som et ”bedøvelsesmiddel”. De ulike synsinntrykkene holder de skremmende hukommelsesbildene borte og senker barnets angstnivå midlertidig. Traumatiserte voksne søker seg ofte til andre bedøvelsesmidler(for eksempel alkohol eller beroligende preparater), men for barn er ikke disse alternativene tilgjengelige. TV-tittingen kan da bli et tilfluktssted. Det er imidlertid klare farer forbundet med dette. Dels blir barnet mer isolert fordi behovet for å søke påvirkning fra andre reduseres, dels kan barnet bli følelsemessig avstumpet viss det ser på mye vold.
Reaksjoner hos barn som har det vondt
Når noen har vært utsatt for vold eller overgrep, er skam- og skyldfølelser nesten alltid med blant reaksjonene på det som har skjedd. Det gjelder både for barn og voksne. Skyldfølelser kan være realistiske; de kan dreie seg om noe man selv har gjort eller ikke har gjort som har bidratt til eller forverret den traumatiske hendelsen. Men det trenger ikke å være noen realistisk bakgrunn for at man skal føle skyld. Alle slags ofre føle skyld. Terapeuter som arbeider med barn som har vert utsatt for alvorlige traumer, beskriver en rekke eksempler på hvordan barn legger skyld på seg selv:
- Jenta som så at mor ble voldtatt, tenker at hun burde ha latt være å åpne døren da de ringte på, så hadde manne aldri kommet seg inn.
- Jenta som så at mor ble misshandlet av far, tenker at viss hun hadde løpt til naboen etter hjelp i stede for å bli redd og gjemme seg under bordet, så hadde ikke mor blitt skadet.
- Sønnen til han som ble brutalt ranet, tenker at det aldri hadde hendt viss ikke han hadde mast på faren om at de skulle gå og kjøpe godteri.
- Jenta som var blitt utsatt for seksuelle overgrep av sin far, tror at de skyldtes at hun ikke var snill og lydig nok.
Gjerningsmennene, derimot, legger ofte skylden på ofrene i stede for å føle skyld elle skam selv. De fleste gjerningsmenn beskriver seg som ofre for situasjonen. Menn som har misshandlet konene sine, har ”blitt provosert”, menn som har forgrepet seg seksuelt på barn, har” blitt forført”, og soldater som har deltatt i massakrer på sivile, har ”fått ordrer som de har vert tvunget til å følge”. (Broberg m. fl. 2006).
Når gjerningsmennene ikke tar eller stilles til ansvar for sine handlinger, forsterkes skyld- og skamfølelsene hos ofrene. Voksne prøver vanligvis å forsikre barna om at de er uten skyld, men barna fortseter ofte å beskylde seg selv likevel. Det er viktig å gi barn støtte til å bearbeide skyldføleleser i stede for å oppfordre dem til ikke å ha noen. Viss bar får støtte til å reflektere over hva de kunne ha gjort, og hva de ikke hadde mulighet til å gjøre, blir det lettere for dem å få en realistisk oppfatning av hva som skjedde, og å håndtere følelser i fremtiden. (Herman 1998).
Det er ikke enkelt å arbeide med skremte barn. Det er viktig å vite årsaken til at barnet er skremt. Dette kan en prøve å få til gjennom en pedagogisk samtale med elven. For noen elever kan det være enklere og tegne følelsene sine. Når det gjelder barn som har det vondt er det ofte vanskelig å vite hva man skal si eller gjøre. Foreldre er ofte urolige for at barna skal ta skade av å snakke om vanskelige opplevelser. I de fleste tilfeller er det lurt å ta barnet på alvor å fortelle sannheten. En trenger ikke nødvendigvis å fortelle de mest grufulle detaljer, men plukke ut det som en tror barnet kan takle. De fleste barn tåler mye mer enn man tror. I de fleste tilfeller må en tenke nøye gjennom hvordan en formulere seg. Dersom en person i nær familie går bort er det ikke alltid lurt å bruke formuleringer som er knyttet til de daglige språk, for eksempel: ”morfar sovnet stille inn”. (Broberg m. fl. 2006).
Mens han med de skamløse hender,
Litteraturliste
Du må ikke sove – utdrag av dikt - A. Øverland 1937
Klinisk barnepsykologi, utvikling på avveier – Anders Broberg, Kjerstin Almqvist, Tomas Tjus 2006
Hall, D. & Lynch, M. (1998) Violence begins at home. Domestic strife has lifelong effect on children. (Editorial ). British medical journal 316: 1551.
Pynoos, R., Stenberg, A. & Wraith, R. 1995. A developmental model of childhood traumatic stress. I D. Cicchetti & D. Cohen ( red., developmental psychopathology, vol. 2: Risk, disorder and adaption. New York: John Wiley & Sons
7 kommentarer:
Hei Ane! Et interessant du har skrevet her. Jeg synes du har en logisk rekkefølge i teksten der du snakker om hendelser og hva reaksjoner barna får og til slutt snakker du litt om hvordan skolen kan håntere det når slike ting skjer. Flott. Jeg lurer litt på den ene kildehenvisningen din i tredje avslitt der det står: (SITAT???)
Elles synes jeg du har mange gode avsnitt og passende bilder til. Flott sitat på begynnelsen av innlegget ditt :)
Heisann Mona!
Der som det står sitat, var det meningen at jeg skulle putte inn et sitat fra en annen bok, som jeg ikke fant. Har nå tatt det bort. Flott at du minte meg på det.
Takk for flott kommentar.
Hei, Ane...
Du har allerede et innlegg om "Redde barn" (innlegg nr. 1) - synes vel siste innlegg og første kunne vært smeltet sammen, og at det 5.innlegget ditt godt kunne hatt et litt annet fokus. Du har jevnt over svært mye om noenlunde det samme, synes jeg. "Fighter barn" (innlegg nr. 2) og "Vanskelige situasjoner i skolehverdagen (nr. 3), "Elever i vanskelige livssituasjoner" (nr. 4) og "Skremte barn og barn som har det vondt" (nr. 5) synes vel at fokuset ditt i denne fordypningsbloggen har vært noe ensidig, og mener du ville ha profittert på å slå sammen 5 og 1, og skrevet et nytt nr 5. Men men, siden du ikke har vært ajour, og mye er produsert de siste ukene, har det ikke vært mulig å veilede deg på tema, så det blir opp til deg.
Birgit :-)
Halloen Birgit!
Jeg er klar over at mange av mine innlegg er like, og at jeg gjerne har "låst" meg litt fast. Men jeg har prøvd så godt jeg kan å belyse de ulike innleggene fra ulike vinkler. Dette er også noe, som du sikkert forstår, som jeg er veldig opptatt av. Jeg syntes det er skremmende å se hvor mye man som lærer skal legge merke til, og det kan kanskje virke som om jeg prøver å fore meg selv med teskje. Kanskje dette er tillfelle, hvem vet.
Jeg er i alle fall fornøyd med mine innlegg etter alle endringene, og jeg føler også at jeg har tatt kommentarene jeg har fått til etteretning.
Takk for i år med bloggen!
Mvh Ane :)
Hei Ane.
Det var et engasjerende og fint innlegg du skrev. Synest og at bildene passet veldig bra til temaet. Det siste diktet gjorde sterkt inntrykk på meg.... Bra jobbet.
mvh
Geir M
Flinke du :)
Legg inn en kommentar