4. Elever i vanskelige livssituasjoner

DET ER SÅ LITE

et blikk kan si mer en tusen ord,

et kyss kan få følelser til å synge i kor

et dødsfall kan gi et hav med smerte og tårer,

et ondt ord og i mange dager det sårer

det er så lite som skal til,

for vi mennesker vi gjør som vi vil

Når noen dør

Voksne undervurderer intensiteten, varigheten og dybden i barn sorg. Både foreldre og lærere har vært med på å fortie, skyve bort og overse barns behov når døden rammer hjemmet eller skolen. (Dyregrov og Raundalen 1994, s. 16)

Jeg har alltid lurt på hva man som lærer skal gjøre dersom en opplever elever som har det vanskelig. I dette innlegget vil jeg prøve så godt jeg kan å få fram noen enkle fakta om ulike situasjoner, samt dra inn litt informasjon om hva man som lærer kan gjøre. Jeg vil ikke gå veldig i dybden på hvert tema, men heller prøve å få en liten oversikt over situasjoner som uventet kan oppstå i skolehverdagen.

Fram til for få år siden var det mest vanlig ved dødsfall blant elever eller lærere at skolen heiste flagget på halv stang og elevene fikk fri resten av dagen. Hansikten var å gjøre minst mulig vesen ut av som hadde skjedd, for på denne måten og skåne dem som var mest berørt. Den psykiske delen av sorgprosessen ble sett på som en privatsak som skulle takles i den enkelte familie. Dette ble sterkt kritisert av både foreldre og fagfolk; Det elever trenger i en slik situasjon er ikke å bli sendt hjem til en tom leilighet, men å være sammen, snakke, høre, kanskje male eller tenne et lys i et trygt miljø.( Ropstad og Tønnesen 1998)

Hvilke endringer har da skjedd når det gjelder plutselig dødsfall blant elever eller lærere? I løpet av 1990-tallet har svært mange skoler og de fleste PP-tjenester utarbeidet beredskapsplaner for hvordan de skal håndtere kriser i forbinnelse med plutselige dødsfall og ulykker. .( Ropstad og Tønnesen 1998)

Gode kriseberedskapsplaner skal skissere hvem, hvordan og hva de forskjellige fagfolkene på skolen har ansvar for når krisesituasjoner rammer enkeltelever eller skolesamfunn. ( Ropstad og Tønnesen 1998)

Det er rektor som har det overordnede ansvaret i en krisesituasjon, og det er viktig at alle som har en del i kriseberedskapsplanen at de vet hva de skal gjøre. Som ny lærer på skolen er det lurt å ta kontakt med rektor for å få informasjon om en slik plan, og eventuelt etterlyse en dersom det ikke finnes. .( Ropstad og Tønnesen 1998)
Reaksjonen til en person blir gjerne delt inn i ulike faser. Disse fasene er som følger:

• Sjokkfasen – varer fra et kort øyeblikk til flere døgn.


• Reaksjonsfasen – varer fra en til flere måneder


• Reparasjonsfasen – kan vare fra en måned til et år
  
• Reorienteringsfasen følger deretter og denne har ingen klar avslutning

Det er ikke enkelt å være lærer i en situasjon der en medelev har gått bort. Ikke bare skal en kunne takle situasjonen selv, men skal også opptre støttende for de andre elevene. Det er ikke alltid så enkelt å vite hvor mye man skal ”blande” seg inn. Noen elever kan ha veldig stort behov for å snakke, mens andre elever helst ikke vil snakke i det hele tatt. Da er det veldig vanskelig som lærer å vite når man har spurt ”for mye”. Det som er viktig er at det er elevene som får snakke om sine følelser, og at en som lærer kan lytte til disse følelsene. Det vil være veldig forskjellig hvordan elever reagerer på et dødsfall. Hvilken form reaksjonen får avhenger av flere forhold: Hvor nær stod en den avdøde, hvor uventet var dødsfallet, hva slags personlighet en har osv.

Selv der sorgarbeidet går sin normale gang, må læreren forvente at konsentrasjonen om skolearbeidet vil være nedsatt i kortere eller lengre tid etter ulykken.

Det er åpenbart at skoleprestasjonene svekkes like etter en traumatisk opplevelse. Det er derfor viktig å ikke stille de samme kravene til skoleprestasjonene så lenge følelsene fremdeles stenger for den intellektuelle funksjonen.( Ropstad og Tønnesen 1998)

Småskolebarn kan ha vanskelig for å snakke om døden fordi de mangler ord og begreper som dekker dette. Ofte spør de om konkrete forhold, som hvordan det går med det døde legemet osv. Ikke sjelden ser en at de ”leker ut” sorgen ved å leke begravelser og situasjoner fra sykehuset, gjerne gjentatte ganger. (Ropstad og Tønnesen 1998)

Lærerens oppgave er først og fremst hovedsakelig å lede prosessen, bidra til toleranse for ulike måter å oppleve på og sørge for at samtalene foregår i solige og verdige former.

Samtale med klassen

Hvis det har skjedd en omfattende ulykke der større deler av skolesamfunnet er involvert, vil det være viktig å relativt raskt få gitt både lærerpersonalet og elevene den nødvendige informasjon før bearbeidingen tar til i klassen eller i mindre grupper.

Lærerens viktigste oppgave umiddelbart etter at ulykken er kjent, er å hjelpe da barna/ungdommene som på en eller annen måte er involvert eller berørt, til å starte opp en tankemessig og følelsesmessig bearbeiding. Jo fortere en naturlig bearbeiding kommer i gang, desto større sjanse er det for at sorgprosessen utvikler seg normalt. Dette kan være en vanskelig prosess for læreren og det kan være nyttig med støtte fra en kollega eller en fagperson fra PP-tjenesten.

I den første samtalen med klassen bør samtalerammene presiseres overfor elevene. Ingen skal ertes for det de har sagt eller for sine reaksjoner. Jeg vil nå gi eksempel på noen spørsmål som kan være til hjelp under en slik samtale:

• Hvordan fikk du/dere vite om det som var skjedd?

• Hva vet du/dere om selve hendelsen?

• Hva så, hørte eller kjente (luktet) du/dere?

Lærerens oppgave blir å støtte elevenes utsagn og på denne måten bidra med sin erfaring til fellesskapet. Når runden er ferdig, kan det virke betryggende hvis læreren foretar en oppsummering.

I den andre samtalen med elevene kan det være naturlig å bygge videre på spørsmålene:

• Hva syntes du/dere er trist ved det som har hendt?

• Hvilke hyggelige minner har du/dere fra samværet med den omkomne?

Etter en stund er det viktig å hjelpe elevene med å fokusere på noe annt enn sorgen og savnet. Nøyaktig når denne tiden er inne, er et vurderingsspørsmål som det ikke kan gis eksakte råd om. Tidspunktet er selvsagt avhengig av den enkelte elevs sorgutvikling og nærheten til den avdøde.

Når nettverket endres

Gutt 10 år: Nå holder de på å kjefte om hvem som skal ha stolene og bordene og teppene og alt mulig. Noen ganger om kvelden kan jeg høre at de kjefter om hvem som skal ha broren min og meg. Akkurat som vi er et bord eller en stol. Men hvis de bestemmer at en skal ha broren min og en skal ha meg, har vi bestemt at vi skal stikke av. Vi er ikke slike ting som de kan dele. (Devold 1991, s 103)

Det er mer og mer normalt i dagens samfunn at nettverket endres. Familier flytter til nye plasser, eller de flytter fra hverandre. Dessverre er det ikke alttid slik at dette skjer under gode omstendigheter. Spesielt gjelder dette når en familie skilles. Dette kan være veldig traumatisk for mange barn, spesielt med tanke på det som har skjedd i forkan av skilsmissen. Det er ikke alltid de klarer å holde en god tone seg i mellom, og da er det barna som blir skadelidende. Ofte kan de sitte med en følelse av at mor og far drar i hver sin arm, og at de krangler om hvem som skal ta seg av barna. Dette er ikke enkelt, for barn vil helst være lojale ovenfor begge foreldrene. ( Ropstad og Tønnesen 1998)

Det er som regel ikke barna som ønsker eller ber om skilsmisse, men noen kan nok oppleve en skilsmisse som en lettelse, endelig fikk foreldrene bestemt seg og det kan bli fred i huset. Det som ofte kan være vanskelig for et barn og forstå er at mor og far ikke lenger er glade i hverandre. Hvordan og når forandret dette seg?

Jente 10 år: Jeg trodde vi var glade i hverandre alle sammen. Men mamma og pappa sier de ikke er glade i hverandre lenger. Men de sier de er glade i meg. Det foratår jeg ikke. Jeg tror ikke at de er glade i meg lenger. Det er bare noe de sier, sånn som de har løyet for meg før. (Devold 1991, s. 50)

En lærer gjør seg vel – som de fleste andre – tanker om familiens framtid. Yrkesrollen krever imidlertid ikke at læreren tar stilling til hva som er ”nødvendige” og ”unødvendige” skilsmisser. Lærerens ansvar er å forholde seg til den situasjonen som eksisterer og støtte de elevene en har. ( Ropstad og Tønnesen 1998)

I forbindelse med at foreldrenes samliv opphører, må en bli enige om hvem som skal ha ansvaret for barnet. Det er ikke alltid like enkelt, og i noen tilfeller går det så langt at foreldrene havner i en rettssak. Dette kan oppleves som veldig ubehagelig for barnet, og en kan da føle seg som en kasteball mellom foreldrene. I noen situasjoner er det slik at foreldrene ikke kan kommunisere med hverandre, og all kommunikasjon skjer gjennom barnet. Dette kan være vanskelig for barnet som gjerne vil være like lojal over for mor som for far. Det hender da ofte at barna ”pynter” litt på sannheten. ( Ropstad og Tønnesen 1998)

SKILSMISSE

Ei mor og ein far

som framande

sitt dei

på kvar si side

Ein aktor og ein forsvarar

som kamphanar

kjempar dei

for kvar si side

Ei søster og ein bror

bindeledda

mellom foreldra

på kvar si side

Høgt og lågt

kjempast ein kamp

mellom to

som ein gong elska

kvarandre

Etter hvert som skilsmissen kommer litt på avstand, hender det at mor og far finner seg nye partnere. Dette kan og være veldig traumatisk for et barn, da en plutselig har veldig mange personer og forholde seg til. Spesielt kan det være traumatisk dersom mor eller far får en ny unge med den nye partneren. De blir da en ”skikkelig” familie, mens det barnet som var der fra før kan føle seg som et vedheng. Det er derfor viktig å ta ekstra godt hensyn til det barnet som da får mye nytt å innstille seg på. ( Ropstad og Tønnesen 1998)

Hva læreren kan gjøre

Når foreldrene er skilt, bør læreren få brakt på det rene hvem som har foreldreansvaret og den daglige omsorgen for barnet.

• Når barnet bor like mye hos hver av foreldrene, må skolen forholde seg til begge. Dette innebærer at skolen plikter å gi samme informasjon til begge.

• Når foreldrene har delt foreldreansvar, og barnet bor fast hos den ene av dem, plikter ikke skolen på eget initiativ å gi opplysninger til den av foreldrene som barnet ikke bor hos. Men dersom han/hun ber om det, skal skolen gi informasjon om saker av større betydning.

• Når en av foreldrene har foreldreansvaret alene, er det barnelovens §50 som regulerer retten til opplysninger: Har den ene av foreldrene foreldreansvaret alene, plikter vedkommende vanligvis å gi opplysninger om barnet til den andre foreldreren når det blir bedt om det. Den andre av foreldrene har også rett til å få opplysninger fra barnehagen, skolen, helse- og sosialvesenet og politi. Foreldrene har rett til opplysninger om barnet, men ikke om den andre forelderen.
  Denne retten er begrenset av reglene om taushetsplikt og når det kan skade barnet dersom opplysninger blir gitt. Dette kan være hvis det er grunn til å anta at opplysningene vil bli brukt til å sjikanere barnet eller den av foreldrene barnet bor hos.

• Nye samboere eller kjærester har ikke juridiske rettigheter eller plikter i forhold til barnet, om ikke dette er spesielt formalisert ved for eksempel adopsjon.

Når omsorgen svikter

Så langt tilbake vi vet, har barn vært utsatt for sviktende omsorg. I vårt land tok arbeidet med å sikre barn en bedre barndom til for alvor i slutten av forrige århundre. Lærere, leger, politikere, kvinneorganisasjoner og andre sørget for en utvikling langs særlig tre spor:

• Beskyttelse av barns rettigheter gjennom lovverket.

• Innføring av barnetrygd

• I samfunnsdebatten og innen utviklingspsykologien var man begynt å bli opptatt av barndommen som en verdi i seg selv. ( Ropstad og Tønnesen 1998)
  

I dagens Norge har vi et barnevern som skal være en garanti for at alle barn og unge sikres omsorg, trygghet og utviklingsmuligheter. Det overordnede prinsippet er at tiltak som settes i verk, skal være til barnets beste.

Og hva er egentlig omsorgssvikt? I faglitteraturen brukes begrepet omsorgssvikt med noe ulikt innhold. En av våre fremste eksperter på området, Kari Killén, opererer med fire former for omsorgssvikt (Killén 1993):

• Fysiske overgrep - tegn på fysiske overgrep er dersom et barn får skader på påfallende steder, og at de forklaringene som blir gitt, virker lite troverdige. Barn som blir slått ofte, virker dessuten gjerne vaktsomme. Mange skvetter lett om en for eksempel kommer brått på dem, og de tar da gjerne automatisk opp armen som for å beskytte ansiktet.

• Vanskjøtsel - tegn på vannskjøtsel kan være mer eller mindre åpenbare. Konkrete ting som manglende skolemat, for lite søvn eller klær som ikke passer til årstiden, været eller anledningen kan lett oppdages. Vanskeligere er det å merke dersom foreldrene har en la-det-skure-holdning, og ikke gir barnet kjærlighet eller tilstrekkelig hjelp, støtte og oppmuntring.

• Psykiske overgrep - tegn på psykiske overgrep er kanskje det som er vanskeligst å definere. Det kan være stadige trusler om å forlate barnet samt verbal sjikane som undervurdering, latterliggjøring og hånende omtale. SLike overgrep skaper innvendige sår som kan være mer skadelige enn noe fysisk overgrep. Læreren kan gjøre små notater der en biter seg merke i forsinket utvikling, liten selvtillit og svekket tilknytningsevne.

• Seksuelle overgrep - tegn på seksuelle overgrep kan være alvorlige søvnforstyrrelser, fobier, mareritt og spiseforstyrrelser. Små barn viser ofte tegn som seksualisert lek eller tegninger som beskriver det som skjer. Større barn isolerer seg ofte. De unngår gymnastikk og dusjing for å slippe å bli avslørt. De oppsøker også hjelp hos skolehelsetjenesten pga magesmerter, smerter i ledd og andre psykosomatiske plager.
  

Mange barn som utsettes for omsorgssvikt, opplever flere av disse formene samtidig. De blir dermed ikke utsatt for kun én type overgrep, det er heller spørsmål om hvilken form som til enhver tid dominerer familiesituasjonen. Ikke minst er det viktig at skolen er oppmerksom på den passive omsorgssvikten, selv om denne ikke tiltrekker seg så mye oppmerksomhet i medier og rettsvesen som mer aktive former. I denne sammenhengen må ikke skolen undervurdere sin spesielle rolle: Læreren er ofte den eneste utenom hjemmet som daglig deler arena med det enkelte barn. Dette gir en spesiell mulighet til kontinuerlig observasjon av utviklingen til utsatte barn. ( Ropstad og Tønnesen 1998)

EG SER

Eg ser at du er trøtt

Men eg kan ikkje gå alle skritta for deg

Du må gå de sjøl

Men eg ve gå de med deg

Eg ser du har det vondt

Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg

Du må grina de sjøl

Men eg ve grina med deg

Eg ser du vil gi opp

Men eg kan ikkje leva livet for deg

Du må leva det sjøl

Men eg ve leva med deg

I dette innlegget har jeg skrevet om elever i vanskelige livssituasjoner. Jeg syntes dette er et viktig tema for oss som framtidige lærere. Samtidig her jeg opplevd en del ting selv opp gjennom skolehverdagen, som får meg til å tenke på om situasjonen kunne vært taklet anderledes. Jeg har selv aldri opplevd en skilsmisse, men i min klasse på barneskolen var det mange som gjennomgikk dette, og det var skummelt for oss andre. Jeg husker jeg levde i frykt for at mine foreldre skulle skille seg, pga likhetstegn mellom mine foreldre og skilte foreldre. Jeg syntes og det er viktig at vi tenker over hva vi bør gjøre dersom noe uforutsett skulle skje. Det er ikke lenge siden mange barn og unge i Norge ble rammet av tsunamien i Thailand, og det kan være greit å vite litt om hvordan en skal takle slike situasjoner. Jeg har aldri heller fått informasjon om noe kriseplan i min karriere i skolevesenet, så jeg syntes det var viktig å framheve at en slik plan bør foreligge. Det er viktig at alle som arbeider på en skole vet hva de skal gjøre dersom det skulle oppstå en krise. Selv håper jeg at jeg aldri kommer opp i en slik krisesituasjon...

Håper de som leser dette lærer noe som de gjerne ikke kan fra før, og at noen av diktene er litt til ettertanke.

Litteraturliste

Det er så lite - http://www.dikt.no/index.php?page=vis_tekst&TekstID=220205

Dyregrov, A. ;Raundalen, M. : ”Sorg og omsorg i skolen”. Bergen: Magnat 1994

Ropstad, H.; Tønnesen L. K. B. : ”Elever i vanskelige livssituasjoner”. Høyskoleforlaget 1998

Devold, S. F.: ”Hvor skal vi gjøre av meg?” Barn og skilsmisser. Oslo: Cappelen, 1991.

Skilsmisse - http://www.dikt.no/index.php?page=vis_tekst&TekstID=255230

Killén, K.: Sveket. Omsorgssvikt er alles ansvar. Oslo: Kommuneforlaget, 2. utg., 1996

Bjørn Eidsvåg – Eg ser