3. Vanskelige situasjoner i skolehverdagen

KRANGEL

Med ryggen til,

luften mellom oss er kald og ekkel.

Begge tenker det samme,

hva kan jeg nå si for å ramme

Hvem vil si det første varme ord

ingen vil være så stor

stoltheten siver ut i årene som kald gift

Hva gjør man når man kommer opp i en vanskelig situasjon mellom to elever? Det er et spørsmål jeg har tenkt litt på i det siste. Jeg husket hvordan det var å være elev oppe i en vanskelig situasjon, men hvordan er det å se en slik situasjon fra en lærers ståsted? Jeg tenker på alt som jeg opplevde selv i skolehverdagen, og som jeg følte at mine lærere ikke fikk med seg. Er det virkelig så vanskelig for en lærer å se? Dette var noe som jeg da tenkte jeg kunne fordype meg i.

Jeg har valgt å ta utgangspunkt i det som jeg opplevde i praksis. Jeg følte at jeg var oppe i en vanskelig situasjon nesten hver dag, så det ble relevant for meg å se etter ulike tegn. Samtidig er det vanskelig å bare komme inn som student. En har da gjerne ikke den informasjonen som en ville hatt som lærer, og en er også ganske ”fersk” i skolen. Et av de målene jeg satte meg for den første praksisperioden, var som følger:

Finne ut hvordan man på best mulig måte kan takle utfordrende situasjoner/elever.

Jeg fant fort ut at dette målet fantes det ingen fasitsvar på. En må takle de ulike situasjonene ut fra konteksten de står i. En må også se hvilke elevene det gjelder. Vi var oppe i en del vanskelige situasjoner i denne praksisperioden, og alle ble taklet ulikt. Det jeg syntes var veldig bra, var at vi var mange som kunne diskutere hva som var skjedd, og hvordan saken ble taklet. Fikk gjennom disse samtalene mange gode tips og råd. Det var blant annet viktig hvordan en selv klarte å forholde seg til det som var skjedd. Ble en stresset eller klarte en å beholde roen? Dette følte jeg var avgjørende for en god løsning. Elevene er veldig flinke til å lese kroppsspråket til den voksne, og dersom en blir stresset, har eleven klart å trykke på de ”rette” knappene. Jeg syntes personlig at det er viktig å beholde roen, for å ha best mulig kontroll over situasjonen.

Men jeg fant også ut at dette ikke var så enkelt som jeg hadde trodd. Noen ganger ble man regelrett sint, og da var det vanskelig og ikke heve stemmen. Jeg lærte for lenge siden at man skal være mot andre som en vil at andre skal være mot deg. Og jeg syntes ikke det er noe kjekt når andre hever en sint stemme mot meg. Jeg prøvde å ha dette i bakhodet, men her må en også se det litt ut fra konteksten. Hvordan skal man snakke for at en 8-9 åring skal forstå alvoret i det man har å si? Dersom en som en voksen person ikke har den autoriteten som en burde ha, syntes jeg saken blir mye verre. Det så jeg ganske godt når praksislærer skulle ta seg av en situasjon. Elevene hadde mye mer respekt for henne enn for meg. Dersom jeg fikk formidlet det jeg ville til elevene, og det jeg følte var rett ut fra situasjonen, gikk det inn det ene øret og ut det andre. Det kunne være oppe en situasjon med to elever som sloss, de ordnet opp seg i mellom med hjelp av en voksen, ble venner, for så å gå ut igjen i skolegården og sloss videre med hverandre eller andre. Hvordan kunne da situasjonen vært taklet annerledes?

I slike situasjoner syntes jeg det er viktig å vite litt bakgrunn om elevene. Er det noen elever som er mer utagerende enn andre? Og i så fall hvorfor? Det finnes mange grunner til at elever kan reagere utagerende mot voksne eller medelever. I dagens skole har en mange diagnoser som stilles, en av de mest kjente er ADHD. Men det er og mange ting som skjer i hjemmet til elevene.

Mange ekteskap i dagens samfunn går i oppløsning, og ofte er det barna som blir lidende i de voksnes kamp. Dessverre er det litt for mange skilte foreldre som ikke kan kommunisere godt nok sammen. Når dette så er bagasjen eleven har med seg, og det som eleven er vant til, reagerer de ofte på den måten selv. Foreldrene deres klarer ikke å bli enige om oppdragelse av barna, og dette kan føre til to sett med regler. Det som er lov hos pappa er ikke lov hos mamma og motsatt. Deretter kan det bli vanskelig for eleven å vite hva som er rett i forhold til skolen. I følge Nils Retterstøl og Stein Opjordsmoen Ilners bok ”mestring av livsvansker” er den vanligste og mest tragiske atskillelsen et barn kan oppleve i våre dager, separasjon og skilsmisse mellom foreldrene. Tap gjennom separasjon og skilsmisse er vanligvis verre enn tap av en av foreldrene ved dødsfall. Dette henger sammen med at det forut for en skilsmisse gjerne har vært spente forhold i familien (Retterstøl og Ilner 2008).

Et annet problem som har blitt mer og mer kjent, er alkoholmisbruk hos foreldre. Dette kan påføre barnet store psykiske lidelser. Dessverre skjer alkoholmissbruk mye i det skjulte, og skolen får ikke alltid vite om disse problemene.

En skal være forsiktig med alltid å legge skylden for det som skjer på skolen på foreldrene. I noen tilfeller er det bare slik at barnet har problemer med en eller flere medelever. Det er dessverre ikke slik at alle går automatisk overens i en klasse. Læreren blir da en megler mellom de elevene som ikke går overens. Det er ikke alltid like enkelt, for alle elevene bør føle at de blir behandlet med respekt. Og dersom en som lærer vil ha respekt fra sine elever, er det viktig å også respektere sine elever. Gjensidig respekt er avgjørende for en god løsning.

Dersom jeg kom opp i en vanskelig situasjon var det viktig for meg å tenke gjennom følgende:

• Hadde en sett det som var skjedd med egne øyne, eller måtte en forholde seg til andrehåndsinformasjon?
  

• Var det andre lærere som burde tatt tak i saken i den konteksten det foregikk, for eksempel i et friminutt?
  

• Burde en kanskje skjermet de elevene som en visste kunne få en utagerende oppførsel?
  

• Og hvordan unngå situasjoner der dette skjedde?
  

Når det gjelder det første punktet, syntes jeg det var enklere å takle situasjoner der en selv hadde sett hva som var skjedd. Da satt en med den informasjonen som en hadde sett, og kunne takle det ut fra den. Dersom en fikk informasjon av andre, var det avgjørende at de kunne gjenfortelle hva som var skjedd på en objektiv måte. Når en skal takle situasjoner ut fra andrehåndsinformasjon, må en ta høyde for at historien har blitt gjenfortalt med en liten vri.

Dersom en spør elever som har vært oppe i en konflikt har de som oftest to versjoner av historien. De forteller sin versjon og i den versjonen er det som oftest den andre parten som er skyld i konflikten. Dersom en da har sett hva som skjer i situasjonen, er det enklere å få en løsning. Jeg var oppe i en konflikt i praksis der en sparkesykkel til en elev ble ødelagt. Det var ingen voksne som så situasjonen, men nok av elever. Tror jeg fikk noe sånn som 6-7 forskjellige historier. I alle historiene var det en elev som var syndebukken, men når jeg da surte denne eleven, var den en annen som fikk skylden. Det kan være vanskelig å takle, når en må forholde seg til slik andrehåndsinformasjon.

Dersom en da som lærer kommer opp i en situasjon i et friminutt, som ikke gjelder dine egne elever, har en etter mitt syn to valg. Enten så takler en situasjonen der og da, eller så går man til klasselæreren til elevene med situasjonen. Dersom det er en alvorlig situasjon, må gjerne rektor og eventuelt foreldre blandes inn. I mange tilfeller er det klasselæreren som har best forutsetninger til å takle situasjonen. Det er som oftest den læreren som har mest informasjon om elevene, og gjerne bør takle situasjonen. Dette kommer selvfølgelig an på hvor alvorlig situasjonen er. Dersom det er snakk om krangling om en fotball, kan det gjerne takles ute i friminuttet. Dersom det da videreutvikler seg til en slosskamp, kan det være større ting som ligger bak. Det kan være en konflikt som har pågått i lengre tider, og da er det kanskje klasselæreren som har mest kunnskaper. Dersom klasselærer ikke er tilgjengelig, kan det være lurt å ta kontakt med rektor. Faren ved å ta en slik situasjon dersom en ikke har tilstrekkelig kunnskap om elevene, er at en kan gjøre vondt verre. Noen elever kan få vanvittige raserianfall som de kan ha vanskelig for å kontrollere, og dersom en ikke er klar over det, kan det være stor sjanse for at en takler situasjonen feil i forhold til hvordan en burde taklet det.

Når det gjelder å skjerme elever, er ikke det alltid så enkelt. Noen elever kan få raserianfall av små detaljer, og det kan være i klassesammenheng, men også i friminuttet. Andre kan få angstanfall, og reagere med sinne eller redsel. Det kan være veldig varierende fra elev til elev hva som utløser slike reaksjoner. Noen kan reagere negativt på å få kjeft, eller på at de bli irettesatt. Det kan i noen tilfeller være vanskelig å unngå, men en må da gjerne tenke ekstra mye på hva en sier, og hvordan en sier det. I slike tilfeller finner en gjerne ut hva situasjoner en bør unngå. Men noen elever får utagerende oppførsel som kan være bortimot umulig å forutse. I slike tilfeller er det gjerne viktigere å skjerme de andre elevene, ved å ta ut eleven som lager bråk. Så får en deretter at seg av situasjonen når en er alene med eleven.

Det er ikke enkelt å unngå vanskelige situasjoner, spesielt når en ikke aner hva som kan utløse utagerende oppførsel. Men jeg velger å tro at en vet mer om dette ut fra den erfaringen en opparbeider seg i læreryrket. Samtidig mener jeg at det ikke finnes noen fasitsvar på hvordan en skal reagere.

Samtidig syntes jeg det er viktig å tenke over det enorme ansvaret en har som lærer. For noen barn er du den eneste voksenkontakten de har utenom sine foreldre/foresatte. Det er viktig da at eleven vet at de kan gå til læreren sin dersom det er noe spesielt, og at en da som lærer tar tak i den situasjonen som kan oppstå. Selv om dette ikke alltid er like enkelt. Men etter min mening skylder vi dette til de barna som virkelig trenger hjelp.

KRANGEL

Jeg er lei av alt,

Hater den tonen du tar

Ikke alt er min feil!

Hvorfor må vi krangel?

Kan vi ikke bare vęre venner

Er det virkelig så vanskelig?

Hva skjedde med min beste venn?

Hvor gikk alt galt?

Vet i det hele tatt du det?

Det kan vęre at det vi hadde

Ikke er så viktig lenger.

Men husk at det var ikke jeg som begynte!

Litteraturliste

Nils Retterstøl og Stein Opjrdsmoen Ilner – Mestring av livsvansker - Om kriser og psykisk helse Gyldendal Norsk forlag AS 1. utgave, 1. opplag 2008.

Dikt 1 - http://www.dikt.no/index.php?page=vis_tekst&TekstID=7029

Dikt 2 - http://www.dikt.no/index.php?page=vis_tekst&TekstID=193699